9 crimes

Du entrer caféen klokken ti en lørdag morgen. Som vanlig vandrer blikket ditt mysent rundt om på alle de forskjellige menneskene som tilbringer den fredelige morgenen i de gamle, men velholdte cafélokalene. Den gamle mannen med grå frakk og hatt sitter samme sted han mest sannsynligvis okkuperte for første gang for over ti år siden, og hvis du kikker mot høyre, får du øye på det samme, unge turistparet som hver dag den siste uka har inntatt morgenkaffen akkurat her.

Noen ting er alt for selvfølgelige. Du må kikke deg nøye om og tenke for å finne ut av om damen i starten av tredveårene alltid har sittet det samme stedet. Hvis du har lyst til å oppleve noe nytt og legge merke til nye ting i hverdagslige situasjoner, må du åpne øynene dine på en annen måte.

Du har løftet føttene dine og satt de ned foran deg mindre enn tre ganger når instinktene dine forteller deg at trappen med de spisse kantene er rett foran deg, og uten videre tenking beveger du deg opp trappen. Halvveis oppe vender blikket ditt seg mot et hjørne der en jente som for deg er ukjent sitter alene, og for å unngå og falle baklengs ned trappen, griper du tak i girlanderet. Du smiler mot henne, hun smiler forsiktig tilbake. Igjen vender du nesa di fremover, og du tar skritt for skritt mot bestillingsdisken. Kun et lite blikkast over skulderen din forteller deg at jenta ikke har glemt deg allerede.
Kanskje du i dag skal bytte ut den alminnelige kaffen du har drukket alle gangene du kan huske med noe nytt og spennende? Køen foran deg blir fort kortere, og når det er din tur, spør damen bak disken hva du skal ha. Uten videre tankegang svarer du som du alltid har gjort, og bonuskortet som skal stemples legger du uten forespørsel varsomt på disken, akkurat som du alltid har gjort.

Det du ikke vet, er at mens damen bak disken som vanlig brygger din kaffe, har du blikket til en fremmed vendt mot deg, bakfra. Hun nærmest gransker deg. Aldri før har noen sett på deg på denne måten, og aldri har blikkets eier følt behov for å bruke blikket sitt på denne måten. Mens du tenker på om du kanskje skal ta sjansen på å spørre om du kan sitte sammen med henne, pakker hun lydløst tingene sine sammen, og setter kursen mot utgangsdøra. Endelig er kaffen din ferdigbrygget, og du vender deg om. Fra første sekund skjønner at du nærmest må kaste fra deg kaffen og spurte avgårde for å rekke og ta henne igjen. Istedet velger du å gradvist la henne forsvinne ut av ditt synsfelt; husk at hun går mot høyre.
Hvorfor gikk hun? Hadde hun dårlig tid? Ville hun rett og slett ikke la mitt blikk møte hennes, er hun bare en gåte jeg aldri vil treffe igjen? Spørsmålene dine er mange. Er du heldig, vil du en vakker dag få svar. Inntil videre blir du nødt til å tro, og faren for at du tror denne jenta ikke ville si hei til deg er forholdsvis stor.
Likevel har du lov til å håpe.

Det du ikke vet, er at jenta mest sannsynligvis bare er sjenert. Kanskje treffes dere igjen et annet sted, et annet tidspunkt, i en annen situasjon. Kanskje har det gått såpass lang tid, at jenta stoler mer på seg selv, og ikke velger å avvise alt som kan ende godt. For alt du vet, kan det være hun allerede på vei ut angret på at hun ikke ble sittende, og lot den varme vårvinden løfte henne med dit den er på vei.

La oss håpe det. Inntil videre får du bare nyte kaffen din.

Bibliotek er en genial oppfinnelse. Til tross for at det tok over et halvt år fra jeg flyttet til København til jeg somlet meg til å få gjort om sykesikringsbeviset til lånekort på biblioteket, har jeg brukt det mye den siste tiden. Enkelte ganger, også før jeg fikk lånekort, har jeg vært innom og bare lest i de interessante bøker jeg tilfeldigvis har kommet over.
Én gang fikk jeg til og med gjort latinlekser der, selv om jeg på forhånd så godt som hadde bestemt meg for å la være og oversette det Catul-diktet.

Senest i dag tok jeg turen til Krystalgade, og selv om jeg ikke hadde noen andre visjoner enn å låne en dansk rettskrivingsordbok og memorystick til årsprøven, fant jeg flere spennende bøker jeg ikke kunne la være med å låne med meg hjem.

Hovedbiblioteket i København, som forøvrig ligger under 500 meter fra der jeg bor, er nesten et sted man kunne vurdert å dra på dagsutflukt or so til. Selv jeg, som ikke er spesielt begeistret for bøker, fikk røsket med meg fire bøker om psykologi i dag – og til tross for at bibliotekets søketjeneste ga uttrykk for at det var opp til fire ukers ventetid på Bill Brysons «En kort historie om nesten alt,» hadde de til og med den illustrerte utgaven stående i hylle nummer femti i tredje etasje, natur- og teknikkavdelingen.

Yay for å ha lest den første halvdelen av bok nummer ett, den blir jeg helt sikkert ferdig med i kveld. Nå har jeg mange bøker å lese ut før de skal leveres, men det går nok – det danskene har valgt å kalle for “læseferie” kan jeg jo bare bruke til noe annet enn eksamenslesning.

[Pst, jeg er ferdig med alle undervisningsdager for i år, blæblæ :D Én skriftlig årsprøve i dansk, én årsprøve i latin som ifølge læreren vil ende med museumsbesøk og middag etterpå, og muligens én muntlig samfunnsfageksamen igjen ^^]

«Längtan, alltid denna längtan, härifrån långt bort
Långt, långt bort
Och rosorna fäller alla kronblad igen
som grät dom blod, för att livet är så kort»

Kent er fantastisk deilig å høre på når man er delvis fjern, nesten trøtt, litt for lat til å gidde og gjøre noe konstruktivt, og egentlig bare har lyst til å sette seg ned og være frustrert uten noen spesiell grunn. Sånn som i dag; hjernen min har fått sommerferie i dag (den fikk lov av meg, da), og Kent som bakgrunnsmusikk til Moleskine-skribling på toget passet meg utmerket – jeg hadde ikke blitt overrasket over meg selv hvis jeg hadde glemt å gå av toget. Men hey, jeg fikk kjøpt hundemat – det var jo tross alt det jeg skulle.

1. Jeg kommer ikke til å poste noe av det jeg skrev i dag, selv om jeg tenkte jeg skulle plukke ut deler av det.
2. Jeg har lekt i skogen og klatret i trær i dag, og etter nøye overveiinger tror jeg jeg med sikkerhet kan si at det at det hadde vært fantastisk deilig å være fem-seks år igjen.
3. Jeg er ferdig med mitt fjerde og siste AT-prosjekt, og har egentlig ingenting å gjøre på skolen hvis jeg velger å oppføre meg teit og være lat ut året (som forøvrig består av to skoledager, tre prøvedager og én avslutnings..ja, noe.).
4. Jeg har fått karakterutskriften min, og forstår ikke hvorfor jeg ikke fikk dårligere karakterer i gresk og latin. Etter innsatsen min å dømme de siste ukene fortjener ikke de som står der, men kanskje resten av året også telte litt.
5. Jeg ble meldt ut av skoleboklånesystemet, og alle bøkene jeg har ble hjemkalt. Lurer på når det skjer noe med Lectio.
6. Det er litt deilig å være trøtt når man ikke har noe man skal gjøre. Nå skal jeg lese mer i Norwegian Wood (Haruki Murakami), det er det lenge siden jeg har gjort på ordentlig.
7. Jeg skal stå opp tidlig og gå til skolen i morra, selv om det helt sikkert ender med at jeg må ta toget fordi jeg kommer for seint ut døra.

Jeg er i overflademodus i dag. Lister er kjedelig, beklager.

Jeg velger å innlede denne posten med å si tusen takk til den personen som inspirerte meg til å skrive en sånn liste. Innerst inne tror jeg det er godt for meg, selv om jeg også bare kan tenke «ey, nei, det trenger vel ikke jeg?».

Min liste ble veldig personlig, egentlig. Jeg kunne valgt å passordbeskytte dette innlegget og poste hele lista, kun med noen få endringer, men i stedet lar jeg det være åpent. Kanskje jeg vil at folk skal ha mulighet til å få et lite innblikk i hvilke ønsker og tanker jeg har om livet? Eller kanskje fordi jeg rett og slett ikke klarer å være 100% ærlig med lista, selv om den hadde vært passordbeskyttet, og derfor velger å skjule mesteparten av lista fordi jeg vil unngå passordetstyret. På den måten er jeg nemlig også hyggelig med de av dere som ikke tør å spørre om passordet. :)

Listen min er delt i to; den ene halvdelen befinner seg i et worddokument, og den andre halvdelen har jeg nedskrevet i Moleskinen min. Hovedgrunnen til at den er todelt finnes i mitt hode; ubesluttsomheten min.

Det jeg ser på som det viktigste, og de ting jeg håper jeg ikke har lyst til å la være med å gjøre, skrives varsomt ned i Moleskinen. Ingenting i den boka forsvinner. Det er trygghet.
I Worddokumentet finnes den komplette lista, og de fleste av punktene som står i Moleskineboka, finnes der også. Microsoft har gjort det alt for lett å endre det man skriver i Word. Ett tastetrykk, så har jeg én ting mindre å gjøre før jeg dør. Logisk nok er de fleste punktene på denne lista, med unntak av de som også finnes i Moleskinen, skrevet ned på impuls.
Joda, praktisk. Men før-jeg-dør-lister bør bestå, og punktene bør strykes ut når man har gjort det, ett etter ett punkt.

Word bruker ikke særlig lang tid på å åpne dokumentet, når jeg først finner det nedgravd i alle andre unødvendigheter på harddisken. Et hurtig blikk på dokumentdetaljene forteller meg at det er omkring syv uker siden sist gang det ble endret; 8. april.
Passordet for å åpne det. Husker jeg det? Såklart jeg gjør. Det må jeg aldri glemme, og det skal vel mye til for at jeg en gang gjør det.

Når jeg nå, parallelt med skrivingen av dette blogginnlegget, skummer igjennom lista, tror jeg jeg lar være med å poste hele punkter. Dog kan jeg fortelle dere at de fleste av punktene handler om relasjoner, og livsnyte-ting. Hvertfall i mine øyne. Sånn som å ligge i gresset og se på skyer. Sitte på en benk i flere timer. Sykle bakerst på tandemsykkel, og overlate den velkjente kontrollen over å alltid vite hvor vi skal til en annen. Droppe søvn en hel natt til fordel for hyggelige samtaler, uten å tenke på søvn når sola er på vei opp igjen. Løpe ute i regnet i en skog, riste i trærne og kjenne regnet renne gjennom håret. Uten å nødvendigvis være fem år gammel.
Jeg vil ha mulighet til å gjøre flere ting uten å tenke så mye på samvittigheten, og jeg vil våge mer.

Av det mer konkrete; jeg skal på interrail før jeg dør, helst før jeg blir gammel. Jeg vil oppleve verden.

Hva med deg?

Ja, elmukake, ja. Interessant, huh?

Hvis jeg skulle spurt deg, hvordan tror du umiddelbart den kaken ville smakt? Hva er det første du tenker på når du ser ordet?
Grunnen til at jeg spør er at jeg nå, som du kan ha lagt merke til hvis du er observant, har fått eget domene; nettopp elmukake.net. Jeg tror jeg liker det, og til tross for at hele fire personer har sagt at jeg maks kan ha det i tre måneder uten å gå lei, så skal jeg holde meg til det. Vel, prøve, da.

Og apropos kake;

Hannah har bakt sjokoladekake til meg! Vel, nesten. Sannheten er vel at hun skulle bake kake, men siden jeg hadde kommet inn på skole, og hun hadde biler (Hannah? Biler på kake?), så skrev hun mitt navn. Anyways, creds til henne, men synd at jeg ikke kunne spise den :D