En lørdagsmorgen taler for seg selv
Du entrer caféen klokken ti en lørdag morgen. Som vanlig vandrer blikket ditt mysent rundt om på alle de forskjellige menneskene som tilbringer den fredelige morgenen i de gamle, men velholdte cafélokalene. Den gamle mannen med grå frakk og hatt sitter samme sted han mest sannsynligvis okkuperte for første gang for over ti år siden, og hvis du kikker mot høyre, får du øye på det samme, unge turistparet som hver dag den siste uka har inntatt morgenkaffen akkurat her.
Noen ting er alt for selvfølgelige. Du må kikke deg nøye om og tenke for å finne ut av om damen i starten av tredveårene alltid har sittet det samme stedet. Hvis du har lyst til å oppleve noe nytt og legge merke til nye ting i hverdagslige situasjoner, må du åpne øynene dine på en annen måte.
Du har løftet føttene dine og satt de ned foran deg mindre enn tre ganger når instinktene dine forteller deg at trappen med de spisse kantene er rett foran deg, og uten videre tenking beveger du deg opp trappen. Halvveis oppe vender blikket ditt seg mot et hjørne der en jente som for deg er ukjent sitter alene, og for å unngå og falle baklengs ned trappen, griper du tak i girlanderet. Du smiler mot henne, hun smiler forsiktig tilbake. Igjen vender du nesa di fremover, og du tar skritt for skritt mot bestillingsdisken. Kun et lite blikkast over skulderen din forteller deg at jenta ikke har glemt deg allerede.
Kanskje du i dag skal bytte ut den alminnelige kaffen du har drukket alle gangene du kan huske med noe nytt og spennende? Køen foran deg blir fort kortere, og når det er din tur, spør damen bak disken hva du skal ha. Uten videre tankegang svarer du som du alltid har gjort, og bonuskortet som skal stemples legger du uten forespørsel varsomt på disken, akkurat som du alltid har gjort.
Det du ikke vet, er at mens damen bak disken som vanlig brygger din kaffe, har du blikket til en fremmed vendt mot deg, bakfra. Hun nærmest gransker deg. Aldri før har noen sett på deg på denne måten, og aldri har blikkets eier følt behov for å bruke blikket sitt på denne måten. Mens du tenker på om du kanskje skal ta sjansen på å spørre om du kan sitte sammen med henne, pakker hun lydløst tingene sine sammen, og setter kursen mot utgangsdøra. Endelig er kaffen din ferdigbrygget, og du vender deg om. Fra første sekund skjønner at du nærmest må kaste fra deg kaffen og spurte avgårde for å rekke og ta henne igjen. Istedet velger du å gradvist la henne forsvinne ut av ditt synsfelt; husk at hun går mot høyre.
Hvorfor gikk hun? Hadde hun dårlig tid? Ville hun rett og slett ikke la mitt blikk møte hennes, er hun bare en gåte jeg aldri vil treffe igjen? Spørsmålene dine er mange. Er du heldig, vil du en vakker dag få svar. Inntil videre blir du nødt til å tro, og faren for at du tror denne jenta ikke ville si hei til deg er forholdsvis stor.
Likevel har du lov til å håpe.
Det du ikke vet, er at jenta mest sannsynligvis bare er sjenert. Kanskje treffes dere igjen et annet sted, et annet tidspunkt, i en annen situasjon. Kanskje har det gått såpass lang tid, at jenta stoler mer på seg selv, og ikke velger å avvise alt som kan ende godt. For alt du vet, kan det være hun allerede på vei ut angret på at hun ikke ble sittende, og lot den varme vårvinden løfte henne med dit den er på vei.
La oss håpe det. Inntil videre får du bare nyte kaffen din.
Kategori: life | Tagger: café, morgen, tanker 19 kommentarer »
lørdag 31. mai 2008 klokken 12:08
Det var skikkelig bra!
lørdag 31. mai 2008 klokken 13:01
hsjdklafhdkfgjjksbf,kdhsf du sier jeg er flink til å skrive?
lørdag 31. mai 2008 klokken 13:11
Jeg tror søstrene Konow begge er veldig flinke til å skrive, jeg! :)
lørdag 31. mai 2008 klokken 13:15
Aww! Takk, begge to. Dere er flinke til å skrive begge to :D (Selv om Neda ikke heter Konow).
lørdag 31. mai 2008 klokken 13:48
SKRIV OFTERE, sier jeg!
lørdag 31. mai 2008 klokken 13:52
Jeg skjønner ikke hvordan folk får det til. Du kan det med å skrive, Oda. Gjør som Sazh sier; skriv oftere, og vis det til meg! ZD
lørdag 31. mai 2008 klokken 14:06
Sazh: Jamen, jeg vet ikke hva jeg skal skrive. x)
Øyvind: Aw, takk. Jeg kan vise det jeg skriver til deg, da, selv om jeg neppe vil skrive oftere. ^^
søndag 1. juni 2008 klokken 11:33
Fint ^^ Vil bare lese, jeg :-)
søndag 1. juni 2008 klokken 14:45
Jeg kan godt være en Konow, jeg!
søndag 1. juni 2008 klokken 14:56
Neda: Da kan vi late som, så er du en del av familien vår til tross for forskjellige etternavn :D
søndag 1. juni 2008 klokken 18:56
Det syns jeg! Men det kan jo hende at jeg ikke heter Konow _lenger da?
søndag 1. juni 2008 klokken 19:02
Der har vi det! Men ellers må jeg få lov til å si at det er dumt å bytte bort Konow til fordel for noe annet ö
mandag 2. juni 2008 klokken 15:36
da tror jeg du passer inn som en konow, neda!
mandag 2. juni 2008 klokken 19:01
fint. når kommer fortsettelsen?
tirsdag 3. juni 2008 klokken 01:55
Fortsettelse? Hva er det?
tirsdag 3. juni 2008 klokken 21:13
det er det jeg synes du skal skrivee
onsdag 4. juni 2008 klokken 00:55
Det finnes ingen fortsettelse.
onsdag 4. juni 2008 klokken 08:08
Ja, jeg skjønner det – men sånn er det når man gifter seg! Men jeg kan godt gå å få Konow som mitt “mellomnavn”, eller som mitt første etternavn. :U
torsdag 5. juni 2008 klokken 00:17
nei, ingenting fantes før heller, men se