9 crimes

Jeg orker ikke å skrive nå. Det er nesten litt ille, for jeg pleier alltid å orke og skrive når jeg har noe å skrive om, og hvertfall når det er noe positivt, sånn som i dag; jeg har fått inntaksbrevet fra DfG, og jeg har kommet inn på den kreative linje!

Tankene mine om utdanning er rotete.

Indirekte vil jeg si jeg nesten visste det allerede, for karakterene mine er det da ikke særlig mye å utsette på. Det er bare det at det føles mye bedre å faktisk ha fått det brevet hvor det står svart på hvitt (papiret er resirkulert, så det er heller crème-farget, men likevel) at jeg faktisk har fått plass.
Hvis ikke jeg hadde kommet inn, tror jeg vel jeg hadde blitt litt skuffet.

Videre aner jeg ikke hva jeg vil. Jeg vet bare at de neste to årene vil brukes på en skole med fag jeg liker, nemlig spansk og musikk. Dessuten er det vekt på det kreative i de andre fagene også, yeah. Kanskje jeg skal studere noe med spansk eller kultur eller samfunnsfag eller noe annet sånt.

Spansk sprog og internationale studier” virker veldig interessant, og jeg tror det kunne passet meg. Samfunnsfaglig med spansk-fokus er fint, men Aalborg er ikke like fantastisk. Dog tror jeg forsåvidt spansk hadde passet meg like bra, så kan jeg heller bygge på med noe annet; #1, #2, #3, #4, #5, #6 eller kanskje #7. Sproglig og kulturel formidling høres interessant ut.
Eller hvor fett hadde det ikke vært å kunne fortelle folk at man har studert eskimologi? Ikke spør meg hva jeg skulle brukt det til, men det høres da faktisk interessant ut.

Jeg aner ikke hva jeg vil, jeg bare vet hva som høres interessant ut. Hva skal jeg bli? Jeg kan satse på å bli tøff, hvertfall i første omgang.

Ubesluttsomhet er fint.

Pst! Jeg har kun fire “vanlige” skoledager igjen før det er ferie, hvis det i det hele tatt kan kalles “vanlig” når vi ikke engang har undervisning halve dagen. Ogog, om tre årsprøver og én eksamen er jeg ferdig med ØB.

Se hva jeg har! :D Beatday-billett!

Nå skal jeg se Sigur Rós, Figurines, Veto, Dúné, Mercury Rev, Guillemots og flere jeg ikke har hørt om. Jeg gleder meg litt, egentlig.

Er det flere enn meg som har dager hvor de føler at de ikke er i stand til å gjøre noe? Dager som bare forsvinner, uten at tiden egentlig går med til noe konstruktivt?

Dagen i dag kommer til å bli en sånn dag. Om seks timer regner jeg med å kunne spørre meg selv om hva jeg har gjort hittil i dag, men allerede nå har jeg planer om å svare at jeg har vært lat og ikke har brukt dagen til noe annet enn å ergre meg over min manglende konsentrasjonsevne og arbeidslyst. Vel, det er helt sikkert også vilje det er snakk om; hadde jeg hatt lyst til å få gjort noe nyttig er jeg veldig sikker på at jeg hadde klart det.

Problemet mitt i dag er heller at jeg på flere uker ikke har sett snurten av den arbeidsviljen og -lysten som dukker opp for å hjelpe meg i gang med ting som tynger sinnet mitt. Ren gjetting, men jeg antar at den tok mye klær på seg, for at jeg ikke skulle gjenkjenne den, og vandret fryktløs ut i det kalde regnværet for flere uker siden.

Jeg vet at den er der ute, hvertfall; og den eksisterer. Det hender nemlig fortsatt den kommer innom på kakao or so, men det tar ikke lang tid før den igjen har forsvunnet, til tross for at jeg mottar den med åpne armer.
Kom tilbake, jeg trenger deg.

I dag får jeg ikke besøk av den, tror jeg. Dagen i dag ble skapt fordi jeg trengte å være lat, og når man vil være lat er det forsåvidt litt deilig å gripe den sjansen – som oftest har jeg ikke tid til å være lat.

Soundtrack: Kent – Cowboys

Det dype åndedraget fyller kun henne selv, og ingen andre i rommet kan føle, høre eller på andre måter ense den voksende nervøsiteten som lammer hennes evne til å gripe den siste sjansen hun har til å vise hva hun kan – eventuelt prøve å late som om hun kan noe hun verken kan, kommer til å lære, eller i det hele tatt vil lære.
Gjentatte ganger trekker hun pusten dypt ned i magen, og like mange ganger slipper den kalde, men likevel innestengte luften ut gjennom neseborene hennes, som for øyeblikket heller burde vært plassert over arket enn godt tilbakelent sammen med resten av kroppen.

Det skal ikke mer enn et veldig kjapt blikk på det uberørte, tomme arket som ligger foran henne til for å fremkalle et lite, men meningsløst sukk. Kroppen hennes påvirkes av sukket, og synker enda lengre ned på stolen; nærmere det harde gulvet, nærmere det punktet der hjernen mister evnen til alt annet enn å gi opp.

Men hjernen har allerede gitt opp. Dog ikke frivillig, men likevel skal det mye til for at noen usynlige tråder skal dale ned fra taket, gripe tak i henne og redde tankene hennes fra å bli oppspist av det skrikende gulvet under henne.
Hjernen tenker ikke mer. Konsentrerer seg ikke mer. Er ikke i stand til å konsentrere seg, og hvertfall ikke om dette. Lydløst plasserer hun de kalde hendene på hver side av stolsetet, og retter seg forsiktig opp i ryggen. Det flakkende blikket plasseres et sekund eller to på pulten, arket og ordboken, og samtidig mottar hjernen en klar beskjed om å ikke la de rystende hendene tiltrekkes mot den petroleumsblåe Jensen & Goldschmidt-ordboken.

Blikket hennes dropper synet ordboken. Flytter seg tomt rundt i klasserommet, og titter systematisk på de andre elevene som sitter og arbeider. Hun ser på andre som skriver, som faktisk jobber. Hun ser de konsentrerte blikkene deres bevege seg jevnt mellom oppgaveark og ordbok, og hun funderer over hvorfor hun ikke kunne gjort noe i samme stil. Læreren sitter ved kateteret og ser noe fraværende ut; «ikke så rart,» tenker hun, for det er ingen stor prøve. Enhver av de som fikk med seg ordene som strømmet ut av lærerens munn i starten av timen fikk med seg at prøven ikke engang skulle samles inn.

I håp om å klare å samle seg selv, plukker hun opp den grønne trykkblyanten som ble kjøpt for over to år siden. Med et noe skeptisk uttrykk i øynene biter hun seg selv i leppa, og fører høyrehånden med et fast grep om blyanten mot arket med utfyllingsoppgaver – kasustest. Venstrehånden, som er hurtig og samarbeider med hjernen, rekker i siste liten å vende arket om, så den helt blanke baksiden vender opp. Det tvilsomme uttrykket som de siste minuttene hadde fylt hele ansiktet hennes forvandles til et mer avslappet blikk, og med et lurt smil om munnen skrives flere ord enn hun noengang kunne drømt om å få til i en latintime ned på arket.

Hvis du nå lurer på hva jenta i hastverk fikk skrevet ned, kan jeg opplyse om at du nettopp har skumlest, lest, studert, analysert – ja, hva vet vel jeg – den teksten som også eksisterer på baksiden av et prøveark. Hvorvidt innholdet kan relateres til kasusbruk kan dog diskuteres, men en ting er sikkert;

Hun passer ikke inn i den klassen. Fagene er ikke hennes greie. Hun trenger noe annet, og er glad for å få det fra neste år av. Og hun trenger heller ikke å være nervøs for ting som ikke betyr noe; hun har mye å lære.
Slapp av, Oda.