Lydløst, løpende
Jeg løper. Den skarpe mailuften, som for øyeblikket heller kjennes ut som vind, holder et godt grep om håret mitt mens jeg så fort føttene mine kan bære meg bykser avgårde. Svever. Under føttene mine kan jeg gjennom mine slitte Converse-skos såler kjenne gressets fuktighet, og jorden som ikke helt har tørket etter gårsdagens vårregn. Jeg kan kjenne det gresset tusenvis av vår-, sommer- og høstglade mennesker har sittet, gått, og hygget seg i, det gresset som har betydd så veldig mye for mange. Føttene mine tenker ikke på å skåne jorden de forflytter seg på.
Jeg løper. Fortere. Avspark i gresset. Jeg løper fra tankene mine, men jeg tenker ikke videre over det. Jeg får tårer i øynene. Tårer, som stryker meg langs kinnet på samme måte jeg kunne ønske en annen kan komme og stryke meg på kinnet når jeg er bekymret, urolig og ute av stand til å konsentrere meg om noe annet enn mine innerste tanker. Noe mer trengs ikke. Bare jeg strykes på kinnet, blir fortalt at det går bra, og har noen der, så skal det nok gå bra. Mens jeg venter, løper jeg fra tankene mine – så unngår tankene mine og jeg sammen å bli stoppet av tårestrømmer.
Den skarpe mailuften gir meg tårer i øynene når jeg løper. Jeg løper enda litt fortere. Tårene viskes bort, det kommer ikke flere. Dette forblir min måte å gråte på, inntil noen er der og kan ta de fortrengte tårene mine imot. Det er helt sikkert flere av de tårene enn jeg tror, eller i det hele tatt er i stand til å forestille meg.
Kategori: life | Tagger: tanker 3 kommentarer »
tirsdag 3. juni 2008 klokken 18:14
Oj, du skriver bra! Meen, hvordan kan det være skarp mailuft i juni? Eller har det seg kanskje slik at du faktisk skrev denne teksten i mai måned? 8)
tirsdag 3. juni 2008 klokken 19:01
Skrev i mai, ja. Fremoverposting, haha. xD
Takk ^^
mandag 9. juni 2008 klokken 18:18
aaah that makes sense :)