9 crimes

Ja, selvfølgelig har jeg det. Det skulle vel forsåvidt bare mangle, for alle forandrer seg, og det inkluderer også meg. Særlig det siste året har jeg forandret meg mye. Logisk nok, egentlig, da jeg har både flyttet fra det gamle, fått nye venner og nytt miljø å ferdes i.

Nå vet jeg ikke hvor mange av de jeg gikk i klasse med i fjor som leser bloggen min, men likevel. I frykt for å såre noen, og misforstå meg rett; jeg er glad for at jeg ikke henger igjen samme stadie som jeg også var for et, to og tre år siden. Det siste året har jeg lært utrolig mye, og jeg har utviklet meg mye. Det hadde jeg definitivt ikke fått mulighet til hvis jeg hadde gått i klasse med folk jeg har kjent lenge, og hadde bodd samme sted jeg har bodd hele livet, og hadde hatt så godt som de samme vanene.

Jeg ser nye bilder av gamle venner, venner jeg nesten har mistet kontakten med. Det første som slår meg er «oi, det bildet kunne nesten vært tatt for et år siden,» og deretter tenker jeg på hvor utrolig glad jeg innerst inne er for at jeg har hatt muligheten til å forsvinne fra det velkjente miljøet og integrere meg et nytt sted. Kall meg gjerne kynisk, men jeg har ennå ikke følt savn ovenfor gamle klasse 10A – eller folkene, for den saks skyld – på ungdomsskolen som har vært tilknyttet meg siden jeg startet i første klasse.

Selv vil jeg si at jeg så godt som utelukkende har utviklet meg positivt. Jeg vet, og kan med høy sikkerhet si, at jeg hadde aldri hadde trivdes i så stor grad som jeg gjør her dersom jeg hadde gått på en videregående skole med studiespesialisering i hjembyen min.
Klassen min er fantastisk, menneskene er fantastiske og folk her nede er jevnt over nærmest et eget folkeslag i forhold til nordmenn, for ikke å nevne København som by, og alle mulighetene som finnes her.

Foruten å snakke om at jeg har fått nye venner, venner som er venner på en helt annen måte enn før, har jeg hadde utviklet meg mye. Selvtilliten min har steget, og jeg er ikke redd for at folk ser på meg som dum eller teit lengre – de som gjør det, gjør det uansett. Jeg tør å ta sjanser jeg ikke før tok. Jeg tør å satse på det jeg selv ønsker, og ikke det jeg tror andre vil jeg skal. Jeg tør å si ting jeg ikke før hadde sagt, og jeg har blitt mer åpen – ikke minst ovenfor meg selv. Jeg trives fantastisk godt i København – byen er bedre å bo i enn jeg noensinne kunne drømt om på forhånd, og jeg gleder meg til hver nye dag som kommer.

Sånn som det ser ut nå, ville jeg hatt store problemer med å flytte tilbake til Norge, og jeg tror ikke jeg kunne re-tilpasset meg et miljø som ser så smalt ut etter å ha bodd i København. Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor mye bedre jeg har av å bo i et åpent miljø enn i typisk småbygdmiljø, også med tanke på bare det å gå rundt å ha det fint uten å tenke. Det er lettere her, og jeg er sikker på at de aller fleste ville vært enig med meg hvis de selv hadde fått prøve det.

1. Jeg kommer til å savne den nåværende klassen min, tror jeg, men på en annen side er det lettere å holde kontakt fordi jeg er mer sammen de utenfor skoletid.
2. Jeg tror, og håper, at jeg vil få det vel så bra på DfG, om enn ikke bedre, fordi jeg i tillegg får de fagene jeg liker. Det blir spennende, og jeg gleder meg, til å bli en del av en skole med reelt skoledemokrati.