9 crimes

I dag har jeg en dag hvor jeg går rundt i leiligheten og kaster alt jeg ikke vil ha, og som heller ikke er ting folk vil at jeg skal ha her. En annen form for rydding, kanskje, for det er jo så mye lettere å holde det ryddig senere hvis det ikke er tusenvis av ting som flyter rundt uten fast plass.

Det er faktisk litt gøy. Jeg finner ting jeg hadde glemt jeg eide, og mange av tingene skjønner jeg ikke hvorfor jeg har engang. Spesielt meningsløse blader og ark har en tendens til å hope seg opp, og jeg fant tre telefonkataloger. I våre dager har vi jo internett, og ikke bruk for sånt, fnis. Det er mange ting her jeg vil sette ned i kjelleren, eller helst kaste, fordi jeg ikke bruker det og det ikke gjør seg i rommet. Sånnsett er det upraktisk at leiligheten ikke fullt og helt er eid av meg. x)

Kjøleskapet mitt er tomt. Jeg må handle.

Jeg hadde nesten bestemt meg for å droppe ordet ”jul” i bloggen min helt for i år, hvis man ser bort ifra innlegget om vinterbjellespillet, for jeg gadd hvertfall ikke å skrive om noe alle andre skriver massevis om; men det var inntil togturen ble i overkant av kjedelig. Nå som allerede jul er nevnt, kan jeg vel like gjerne følge strømmen og skrive om noe jeg heller ikke skulle skrive om; nyttårsforsetter.
Jeg kan ikke dy meg, dessverre.

«Jeg skal ikke ha noen nyttårsforsetter i år, jeg klarer ikke å holde de uansett.» Kjent sitat. Jeg har helt sikkert sagt det samme, men jeg må ærlig innrømme at jeg hvert år tenker ut nyttårsforsetter, men unngår å si de til noen – fordi jeg ikke vil mislykkes. I år skal det bli annerledes, kanskje det blir lettere å holde de også.

^Alltid ha det ryddig, hvertfall så ryddig at det ikke er farlig å ta med folk hjem.
^Bli flinkere til å kaste ting som ikke betyr noe og som jeg ikke setter pris på.
^Ikke utsette innleveringer til siste kvelden før leveringsfrist.
^Bruke penger mer fornuftig.

Sikkert ganske standard. Men det burde vel gå likevel? Den treningsgreia jeg antar tusenvis av andre har som nyttårsforsett eksisterer vel også et sted inni meg også; jeg skal hvertfall ikke bli dårligere til å løpe enn det jeg er nå. Det bør vel funke, høhø.

For tredje desember på rad, og forhåpentligvis ikke den siste, har jeg åpnet siden med de fantastiske Orisinal-spillene og spilt Winterbells. Spillet er fantastisk :D
Jeg tror jeg elsker det, litt hvertfall. Og i år har jeg fått ny highscore, hvilket også skjer hvert år. Kan du slå min rekord som er…

Hah! Du slår den sikkert, men. Uansett. Jeg føler meg litt flinkere enn i fjor? :D

Klikk her.

Jeg lovte meg selv tidligere i dag at hvis jeg var flink og fikk skrevet en del av det jeg skal skrive innenfor den neste uka, så skulle jeg skrive blogg i dag.
Fire timer på biblioteket resulterte i to ferdige kjemirapporter og en påbegynt geografioppgave, og da jeg kom hjem fikk jeg skrevet min del av biologiprosjektet til fredag også. Jeg føler meg effektiv.

Nå spiser jeg Milkajulenissemann med god samvittighet. Det er desember, jeg har ikke julestemning, men jeg fyrer opp til jul med rød duk, små brikker i vinduet og noen nisser spredt omkring i leiligheten likevel. Det er mørkt utenfor, jeg har adventstake og tenner levende lys med fyrstikker. Dog mangler ennå julemusikken, men Damien Rice er så mye mer behagelig å høre på. Jeg tror jeg er forelsket.

Danskene har meldt snø. Fredag, ifølge værmeldinga på macbookdashboardet, som forøvrig er plassert ved siden av en julenisse som forteller meg at det akkurat nå skal være 505 timer igjen til jul. Jeg har ikke regnet etter, men selvfølgelig stoler man på julenissen. Nesten, hvertfall.

Snø er akkurat det jeg trenger nå, føler jeg. Å gå rundt i ullgenser i stedet for regnjakke, å kunne kjøpe kaffe eller kakao to go for å bli varm, vandre rundt med deilige votter og ikke fryse fordi man har kledd godt på seg, uten å vite hvor man skal; samt å glede seg til alt som skjer, det hele sammenpakket i en tilværelse tømt for stress. Jeg klarer ikke å stresse for tiden, ikke i det hele tatt. Ikke omkring noe, ikke engang ti-timers prosjekt jeg ikke har startet på.
Jeg liker det.

Livet mitt er deilig nå, og jeg får av en uviss grunn nesten tårer i øynene av å skrive dette. Men bare nesten.