9 crimes

det er kanskje litt ille å si det, men jeg er så glad i bloggen min at jeg får noia av tanken på at den skal ligge uberørt i en måned og bare dø. vel, sånn blir det når man velger å dra en måned til spania, men jeg jukser og bruker schedule-funksjonen. nå sitter jeg nemlig på toget.

i moss var jeg i fem dager. gardinene på rommet jeg sov på var fine.

det er nå jeg elsker livet. igjen. jeg elsker livet mitt om natten, og jeg synes jeg har grunn til det også. fine mennesker er så fint, og etter båltenning har jeg sett både flaggermus og soloppgang. “nei, det er jo så lenge til soloppgangen,” etter å ha sjekket dmi på mobilen. i forsøk på å forkaste tanken om soloppgang drakk jeg gratis varm sjokolade på øko, klokken fire om natten. deretter fanget vi soloppgangen ved å sitte en halvtime på en benk ved sjøene.

“du er tidlig oppe,” sa et par nybakte studenter til meg da jeg gikk en veldig sen nattur med hundene. “eller bare sent i seng.”

enkelte dager føles alt så ufattelig feil. bare det å få sko på beina fører til at man så sløvt går ned trappene og trasker tungt avgårde betyr at noe kunne vært annerledes, for vanligvis tar de mangemange trappetrinnene så mye kortere tid. å vri om låsen på døra til oppgangen går som vanlig smertefritt selv om låsen og dørhåndtaket skal vris om med én hånd, men for første gang på lenge er det sånt jeg vier tanker til. også trinnet ned til gata legger jeg merke til, selv om det pleier å bare være minihundene og random damer på nitti år som misliker det.

ute er det fint. mørkt. såklart har matbutikken stengt på dette tidspunktet av døgnet, men 7-eleven er ikke langt vekk når man bor midt i en by. litt mer tankefull, dog uten grunn, trasker jeg nedover gaten, og før jeg har gått sytti meter har jeg nådd halvveis. sentralt, var det visst noen som sa. som alminnelige kvelder i ukedagene er ikke 7-eleven akkurat overfylt, og etter å ha satt føttene på innsiden går det opp for meg at det neppe kan ha vært fantastisk mange folk der senere på kvelden, heller; assistenten sier hei når jeg entrer butikken.

selv på dager der det aller meste føles feil, er det godt å komme ut av 7-eleven bare én krone fattigere, og med en gjærpakke i lomma. tanken på nybakte boller om et par timer slår aldri feil, og jeg trasker hjem samme vei som jeg kom fra, bare litt mer lettet.

etter å ha likt alles statusbeskjeder på facebook i hele dag, trapper jeg dagen ned. jeg ønsker å vise dere et fantastisk bilde av hvor smashing jeg ser ut etter ca. femten kanelboller, en halv liter kakao og fem timers utrolig ineffektiv stilskriving med kent som soundtrack;
(mamma: ser du at blomsten i bakgrunnen lever? :D)

josefine prøver å herme etter meg (//det første bilde fra kameraet tatt med blitz)

og seda prøver å fortelle josefine og meg at vi egentlig bare er skikkelig teite og litt smått overtrøtte, og burde gått og lagt oss.

det er så fint å våkne forholdsvis tidlig, særlig når man egentlig ikke skal rekke noenting. selv om det er når man ikke skal rekke noe man kan sove lenge, er det enda deiligere å ha lang tid til ikke å gjøre noenting på. bare ta seg god tid til det man gjør, spise bedre frokost og somle et par ekstra minutter med å rydde opp. jeg tror egentlig jeg så godt som alltid vil forbli et c-menneske; sent i seng og tidlig opp. det er bare ikke alltid den kombinasjonen er like velfungerende, og da er det så deilig å kunne legge seg til å sove igjen.

.